JONS BOK

Fortalt til sine barn i 2022 og 2023

FRA ÅR TIL ÅR

Familebegivenheter og andre hendinger:

1934: Født 9. januar

1936: Søsken: Anna (1936), Guri (1938), Kjell Ivar (1940)

1940: Krigsutbrudd 9. april. Evakuerte til Romstad på Høylandet

Namsos bombet 20. april

1941: Skolegangen startet på Høknes skule, lærerinne Augusta Havik 1945: Fred 8. mai.

Flyttet over til Namsos folkeskole på Vika, klasseforstander Alf Vikholt

1948: Namsos kommunale høyere allmennskole, Vika, 3-årig

Farmor og farfar (f. 1860) døde 08. og 12. april

Konfirmert i Interimskirka i mai

1951: Swans handelsskole, ½ år

1952: Felleskjøpets lager, kontorsjef

1953: Far Jarle døde 1. januar

1955: Ringsaker folkehøgskole, puggkurs, april - juni

Levanger lærerskole, 4-årig. Opptaksprøve

1959: Gift 4. juli med Dordi Åshild Sæther, Henden kirke, Valsøybotn

Hallingby skole, Ådal

Mormor Inga Gurine Strøm døde

1960: Brandbu framhaldsskole / ungdomsskole 1961: Turne med ”Sommer i Tyrol” i Hardanger

1963: Hege født 25. mars

1964: Stokke ungdomsskole

Ragne født 1. juli

1966: Sande ungdomsskole

Åshild født 20. mai

1968: Jarle født 23. november

1969: Morfar Kristian Strøm døde 24. desember

1970: Høknes ungdomsskole, rådgiver

1973: Kjøttkakpolkan

1974: Spesialpedagogisk studium, Trondheim lærerskole, ½ år.

1988: Dordi døde 09.12

1992: Mor Ingrid døde i april

1995: Namsos 150 år. “Namsosboka”

1999: Flytta inn i nytt hus

2000: Pensjonist

2001: HM Kongens fortjenstmedalje. Slottet 13. mars

2005: Namsos kommunes kulturpris 2005

2006: Paul Harris Fellows - prisen, tildelt av Namsos Rotary 2007: Reise til New York, 30.09 – 06.10.

2022: Førerkort fornyet for tre nye år

JONS HISTORIE

Livet på Hildrum-gården

Det første jeg husker er dyra, sier Jon. Vi hadde mange dyr på gården, jeg var interessert i dem. Vi hadde kyr, melk og inntekt, to hester til trekkraft, og mange små dyr - høner og griser. Vi ertet hanen, han ble farlig og hogg etter folk. Når vi så at han blåste seg opp, kom vi ham i forkjøpet og sa kykkeliky. Da ble han forvirra og folkeful. Vi hadde også to store hester som dro snøplogen ned allèen. De svettet når de dro den opp. Jeg var med og satt på, eller sprang baketter, dette var tidlig om morgenen.

Som alle unger ønsker jeg meg en hund. Det var vanlig at gårder over en viss størrelse hadde en gårdshund, så jeg argumenterte for dette. På min 9-årsdag ble jeg bedt om å komme ned i kjøkkenet. Da lå det en liten buhundhvalp i ei korg og logret til meg. Foreldrene mine var venner med gårdbruker Harald Jakobsen på Spillum. De hadde fått valpen da de var på julebesøk der kvelden før. De foreslo at hun-valpen skulle hete Jossi, det vil si Jon si. Det vakte glede. Jossi ble vår leikekamerat i flere år fremover. Men hun hadde den uvanen som buhunder har, at de bjeffer når de ser noe beveger seg. Derfor sprang hun etter gartneribilen når den kjørte over gården. Det vakte irritasjon for sjåføren og andre besøkende til gartneriet. Vi fikk klage på Jossis oppførsel.

Da maleren Kvalstad malte gårdsbildet av Hildrum-gården, ser vi en hund som troner midt i oppkjørselen til gården. Det er selvfølgelig Jossi.

Vi hadde også mange kaniner. Vi fikk tak i en kaninbok, og der sto det om tvangsparring. Kaninene stakk av, og vi måtte hive oss etter dem for å få tak i en fot.

Krøttera ble stelt hver dag. Vi hadde 22 kyr da krigen kom. Når krøttera ble sluppet ut på beite, møtte alle gårdens folk opp for å se at de hoppet og sprang. De ble tatt inn om kvelden for å melkes. De som melket, kom tidlig på morgenen; drenger og tauser.

Alle spiste mat her. Farmor måtte stelle til alle måltider, men hun hadde kjøkkentauser til å hjelpe seg. De var også med ute på åkeren og gjorde slåtting og innhøstningsarbeid, etter hva som passet seg. Vi hadde et par tauser og et par drenger. Drengene holdt på med hestene, i tillegg til innhøsting og brøyting om vinteren. Tausene og drengene kom fra landet, det var mye folk på gården.

Vi hadde et stort eldhus og vedskott (ved under tak). Når det ble elda opp, lukta det godt. Det kom baketaus på faste tider i året, de laget ferdig mat og slaktet griser før jul.

Det var mye å ta tak i på en gård, det var aldri kjedelig. Jarle krevde at ungene skulle være med å jobbe. Det hadde vi liten lyst til, men vi var med og tok opp potet. Vi holdt i tillegg på med ski og fotball. Vi hadde ikke fotballer, men tullet sammen striesekker så det ble en ball ut av det. Målet var ved gartneriet. Det hendte at vi ødela et vindu, og da ble Per sint. Vi hadde god kontakt med naboer.

Det var fire gårder; Bjørum, Hildrum, Havik og Prestegården. Det var ingen samdrift, alle hadde egne slåmaskiner. Når skoleunger hadde potetferie, var de her og tok opp potet. Da kastet vi potet på hverandre, og farmor lagde lapskaus. Det var stas for by-elevene å komme på gårdene. Jeg var litt spent før de kom, for jeg var usikker på om by-ungdommen synes det var bra nok her, men ingen klaget. Vi dyrket potet, kålrot til krøttera og bygg som vi leverte til mølla. Hvete var det dårlige muligheter for på grunn av kort sommer.

Jarle H. overtok gården i 1932. Han tok over etter faren Jakob Hildrum som kom fra Overhalla. I en periode måtte han drive både gården på Bjørum og den i Overhalla (som han hadde kjøpt selv, tidlig på 1900-tallet), før han solgte gården i Overhalla. Jarle var odelsgutt, men måtte betale Jakob for gården, for Jakob hadde opparbeidet en stor gjeld på gården etter bankkonkurs i 1929 (satt i styret og hadde ansvar). Det påvirket prisen faren min måtte betale da han tok over gården. Lånet var i Hypotekbanken. Vi betalte faste avdrag og hadde nesten ikke penger. På 1950-tallet ble lånet innløst.

Jarle var ordfører i Vemundvik. Den siste perioden startet i 1949. Da glemte han ting, hadde tydelig en form for demens. Han leita etter klærne sine. Han kom ikke på navnet på vindjakke, men han husket på fabrikknavnet, han spurte etter den. Jarle lå på sykehuset etter hvert som han ble dårligere.

Jarle døde 1. januar 1953, 57 år gammel. Han døde av kreftsvulst på hjernen. Jarle ble operert i Oslo. Farmor var med, men det ble ingen bedring. Hun var født i 1907, og var under 50 år da hun ble enke.

Gårdens folk

Villaen på gården ble bygd i 1872. Den var bortleid til sagbruket Van Severen. En av lederne bodde der.
Inga og Kristian bodde i gammelhuset i andre etasje. Det var stor forandring da de kom flyttende. Jeg kom ofte på besøk og fikk kontakt med mormora mi. Vi så ofte på bilene fra vinduet, og vi så på Spillum. Mormora mi holdt med meg, vi ble gode venner, og jeg fikk trøst. Jeg fortalte henne:

"De erter meg.»

Da sa hun:

«Du må bare late som du ikke hører det.»

Mormora mi var også grei på andre måter.

«Hva skal dere ha til middag?» spurte hun når familien skulle spise.

«Å, kleppsup. Jon liker ikke det. Bli med meg du, Jon.»

Søsknene mine sukket. Jeg var yndlings, fikk en flott 3-hjulssykkel av dem på fødselsdagen min.

Inga Strøm var glad i å lese. Det var ikke mange barnebøker. De fleste handlet om unger som bodde på landet og hva de opplevde der. Inga likte ukeblad; Finbeck og Fia, Nils og Blåmann, Knoll og Tott. Siden vi gikk annenhver dag på skole, sto vi i bladkø for henne sammen med mange damer. Da dørene ble åpnet, sprang de fortere enn oss, slik at vi sto igjen uten blad. En snill dame kjøpte sitt ukeblad, Hjemmet, til oss, så vi ikke skulle gå tomhendte hjem. Mormor var med oss ut og rente på kjelke når det var skaresnø. Vi dro helt på toppen og kjørte ned til Svenskbyen. Hun syntes det var artig å springe på skaresnø med labber. Inga døde i jula 1959. Hun lå på benken i stua. Jeg gikk siste året på lærerskolen da.

Kristian betalte husleie hos Jarle. Han var lærer og tjente dårlig. De bodde i gammelhuset. Gerd bodde sammen med dem. Hun var født 20. mars 1920 og giftet seg i 1950-årene. Hun flyttet da inn til Larsen i Porsgrunn. Da Larsen kom på Namsosbesøk, gikk Anna og jeg inn og sa at vi var barn fra Gerds første ekteskap. En jul kom hun til Namsos. Kristian ventet på at hun skulle dra, men hun dro aldri. Geir Kristian (født 1959), var 3-4 år da.

Sidelåna ble forlenget i 1932. Farfar Jakob og farmor Anna Margrete Hildrum flyttet på kåret i sidelåna og bodde i første og andre etasje (barna deres var Petra, Jarle, Per, Einar, Ingrid, Johanna). Ingrid og Johanna døde i april 1948. Anna døde før Jakob. Da Jakob fikk beskjed om det, ga han opp og døde. Jakob ble født i 1860, Anna i 1863. Gravstøtta står på Namsos kirkegård.

Krigen

En tragisk hending skjedde den 20 april 1940. Namsos by ble totalbombet. En krigsreporter, som hadde reist jorda rundt, sa at det var den mest bombede byen hun hadde sett. Folk ble husløse over natta. Familien vår kjente mange som bodde i byen. Dette var folk vi leverte potet til og som Jarle gikk i sangforening med. Flere av disse kom til gården. Det var 30 personer som bodde her, vi bodde nesten på et rom, vi også. Mormor Inga Strøm og Kristian Strøm kom også fra byen. De leide i andre etasje nedenfor sykehuset. Den 3 mai, da de slo på strømmen i huset, begynte det å brenne. Etter dette bodde de hos oss resten av livet.

Selv om det var krig, måtte gårdsbruket drives videre. Tyskerne kom og rekvirerte mat. Selv om vi hadde lite mat, tok de med seg de kyrne de ønsket og gikk. Tyskerne kom også og banket på døra for å si at vi måtte blende vinduene. Jeg trodde de skulle hente faren min, så jeg ble redd.

Vi ble evakuert til Høylandet sammen med Inga og Kristian. I bygdene ble det satt opp lister over hvem som ville ta imot folk. Det var fare for bombing, for allierte styrker gikk i land i Namsos. På Høylandet bodde vi hos Mørkved Romstad. På formiddagen hørte vi flyene. Da vi sto ved Høylandet kirke, trodde vi at vi så røyken fra Namsos da bombene falt.

På gården på Høylandet var det vanskelig å ferdes i terrenget på grunn av masse snø. Vi som kom på den gården, trådte veier mellom hus og fjøs. Mora i huset (mor til Andreas, som var jevngammel med meg), ville snakke med mor Ingrid, fordi jeg hadde erta Andreas da de var på besøk hos Ingrid i byen. Jeg vet ikke hvordan det ble gjort opp.

Faren min var på Hildrum-gården sammen med sine foreldre. Folket her på gården lå i skogen om dagen, men var på gården om kvelden for å melke kyr, sammen med tausene og drengene. Da falt det ei bombe rett ved gården. Jarle og folket på gården satt i kjelleren på sidelåna, der vi bodde. Saftflaskene ramla ned fra hylla da bomba eksploderte.

Ingen av de sivile mistet livet i byen, bortsett fra en som ble klemt i hjel. På grunn av evakueringen, bedret forholdet mellom folk i byen og på landet seg betraktelig.

Tyskerne kom 3 mai, det var syklende tropper. De ble satt i land i Bangsund. Da hadde franskmenn og engelskmenn flyktet med skipene sine. Franske styrker som kom hit, trodde de skulle til Island. De hadde med seg brennevin, vin, baconbokser og kjeks. Det sto i uthuset her. Folk tok det og gravde det ned. Så ble det hentet om natta. Tyskerne sa at «skutt blir den som tilegner seg mat om natta». Vi begynte med butikk og solgte varene.

Tyskere kom ikke før i mai, den lovløse uke. De hadde med seg ski, men skiene var på et skip, bindingene på et annet.

Det var en kolossal snøvinter. Det var dette som gjorde at hele byen ikke brant, det kunne vært mye verre.

Tyskere skulle ha hus til mannskapet sitt. De bygde opp leirer. Da forsvant potetåkeren vår. Vi måtte sette potet selv om krigen startet, men man trengte Svenskbyen til bolighus, derfor måtte vi ta opp potet i august. Den var ikke stor. Bygging av Svenskbyen var starten på nedleggelsen av gården.

Jeg kom hjem fra Høylandet da jeg var 7 år gammel. Da lekte jeg med Rolf, Jakob og andre gutter. Vi fant eksplosiver etter tyskere og lagde også egne selv. Vi fant sambandsutstyr som vi kunne snakke med hverandre i, men kanskje kauket vi så høyt at vi hørte mer utenfor enn gjennom utstyret. Jeg husker at vi leikte hos Rolf. Mora hans kostet gulvet og hev rask i vedovnen. Plutselig smalt det, hun hadde kostet opp krutt som vi hadde plukket ut av patroner. Jeg husker at ovnsringene på stekeplatene på vedkomfyren datt ned fra komfyren.

Da tyskere flyttet fra hyttene sine, var det materialer over alt. Tyskerne hadde små trehus for å oppbevare ammunisjon. Vi reise to oppå hverandre så vi fikk laget ei hytte. Vi solgte lodd, så vi fikk kjøpt papp til taket. Vi fikk også tak i ovn, for det var kaldt om vinteren. Krutt hadde vi også, og det ble brann i hytta, men vi greide å slokke.

Tyskerne trengte som nevnt husrom. På området øst for Anders Havigs allè og nord for Namdalsvegen der Prix nå ligger, ble Fischerlageret bygd. Denne leiren fikk navnet etter leirkommandanten Fischer. Leiren besto av åtte store brakker, sykestue og en stor forsamlingssal, Teatersalen.

I Fischerlageret bodde de tyske soldatene og noen tyske lotter i om lag fem år.

Vi ungene i området fulgte med soldatene i forskjellige sammenhenger. Det var både skremmende og spennende å se tyskerne marsjere taktfast i de grønne uniformene sine. De hadde motorsykler, biler, hester, kjøretøy – og ikke minst, våpen.

Vi lærte oss fort de tyske kommandobrølene og de oppildnende marsjsangene. Vi skaffet oss rede på når vaktskiftene ved innganger til leiren og andre plasser foregikk og passet på å møte fram for å se på dette merkelige skuespillet. Hanemarsj, hilsning og kommandering var underlig oppførsel. Men vi synes det var artig å se på. De voksne advarte oss mot å ha noe med tyskerne å gjøre. Tyskerne var våre fiender. Men for oss ungene var dette spennende i begynnelsen. En annerledes verden hadde brutt seg inn i nærområdet vårt.

Om vi greide å skaffe oss egg, grønnsaker, eller andre matvarer, ble dette utmerket byttemiddel for å få bon-bon (drops) fra soldatene.

Teatersalen er den bygningen som folk husker best fra tyskerleiren på Bjørum. Her ble det arrangert mange ulike sosiale sammenkomster. Det kunne være en stri jobb for vaktene å holde ro og orden ved inngangsdøra på de offentlige festene.

Også i etterkrigsåra ble salen flittig brukt, bl.a. av namdalsungdommen. Ikke rent få kan fortelle at de først møtte sin tilkommende i Teatersalen.

Skolegang

Jeg begynte på skolen i 1941. Jeg skulle begynt i 40, men tyskerne brukte skolen. Den måtte renoveres etter tyskernes bruk. Jeg begynte da jeg var 8 år, samtidig med Jakob, som var født 30 nov. Så kom søsknene mine som erter på en snor, fordelt jevnlig ut over året.

Jeg gikk på Høknes skole til og med 1945 (Folkeskolen). På Høknes hadde de ikke engelskundervisning, det hadde de i byen. I femteklassen skiftet jeg til Namsos Folkeskole på Vika (ferdig 48). På grunn av at bygrensa gikk i vår hage, bodde vi i Vemundvik kommune. Faren min måtte betale skolepenger til Namsos kommune.

Jeg fikk nye venner. Det var fint å komme til Namsos Folkeskole, veiene dit var brøytet. På Høknes var det bare vikarer, med unntak av Augusta Havik. Henne hadde også Jarle hatt som lærer da han begynte på skolen i 1903. Da Augusta så meg skrive med venstre hånd, sa hun:

«Her på skolen skriver alle med penhanda.»

Det var lett for meg å gå over til høyre hånd. Augusta sluttet etter at jeg hadde vært der et halvt år. På Høknesskolen var det nynorsk språk, på Vika var det bokmål. For meg betydde dette ikke så mye.

På Høknes var det skole annenhver dag, mens på Namsos var det skole hver virkedag, til og med lørdag. Da jeg begynte på Namsosskolen sa de:

«Det kommer en gutt fra Høknes. Han har gått halvparten så lenge på skolen som oss, så han må være bra dum!»

Jeg kjente noen av lærerne der, fordi de var venner av Kristian Strøm og hadde vært på besøk heime hos oss. Anna begynte også på Høknes, før hun startet på Vika etter kort tid.

Jeg gikk realskolen, høst 1948-51 (øvre Vika, stor tyskerbrakke) og handelsskolen i 1951 (halvt år) i folkeskolen sine lokaler i Vika på ettermiddagstid.

Arbeid på Felleskjøpet

Jeg begynte som kontorist på Felleskjøpets lager i 1952, der det foruten meg var en lagersjef og en bestyrer. Jeg ble kjent med alt folket på kaia. Sjauerene ordnet lasting og lossing av varer. Det var et stort korps av sjauere/kaiarbeidere i Namsos. I tillegg kom sjåfører fra bygda med melk til meieriet og skulle ha med seg kraftfór tilbake. På den turen hadde de snakket med folk på mange gårder og dermed fått med seg nyheter og vitser. Jeg lærte mange groviser av dem.

Det kom mange rutebåter innom Namsos. Trondheimsbåter gikk til Flatanger og Trondheim, mens Namdalske dampskipsselskap gikk til Rørvik og Leka.

Felleskjøpet var plaget av rotteinvasjon på mel-lageret, og lagermann Jon Tinglum bestemte seg for å fjerne rottene. Der kraftforsekkene var stablet nær veggen, holdt rottene til. Dette var store beist som flittig fikk unger. Tinglum registrerte at rottene sprang langs veggen og bet hull på kraftforsekkene og mesket seg med melet. Tinglum laget hull i gulvet med tre-renner ned til en nettingkasse i etasjen under. Over hullet hadde han ei vippefjøl, slik at rottene deiset ned gjennom en lyre og ned i nettingkassen. Når tilstrekkelig mange rotter hadde havnet i nettingkassen, stengte han lokket over dem og bar kassen ut i bryggedøra og firte den ned i sjøen med et tau, slik at rottene druknet. Denne rottejakken ble fengende stoff i lokalavisa, der stor overskrift forkynte at bestyrer Stendal var verdens beste rottefanger. Rottefanger Tinglum reagerte sterkt på dette og gikk til avisa og forkynte at det var ham som var rottefangeren. En godt synlig rettelse om dette sto i avisa dagen etter. Rett skal være rett!

Fritidsinteresser

Radioen var utgangspunkt for mange av mine fritidsinteresser. Den 27. juli 1946 var en stor dag for meg. Dette var min fars fødselsdag, og søsknene hans hadde spleiset på en radio i gave til ham. Jeg ble en ivrig lytter, og fra radioen fikk jeg inspirasjon til mange av mine fritidsinteresser, blant annet å skrive revyer med viser, sketsjer og monologer. Spesielt hørte jeg på overføringer fra teatrene og revyscenene i Oslo og på visene i Søndagsposten. Jeg sendte inn limericker som ble antatt, og jeg mottok bøker med dedikasjoner fra Otto Nilsen, Erik Bye og Alf Prøysen som premie. Limerickene ble fremført av Otto Nielsen og Erik Bye. For en av limerickene mine mottok jeg en skisse med forslag til forbedringer fra Alf Prøysen!

I ungdomsåra deltok jeg aktivt i flere av byens foreninger sammen med kamerater.

Vi ble oppfordret av Unge Venstre i Namsos om å delta i valgkampen i 1953, og Størhus band satte opp en revy som het "Skitt, la gå." Vi var med på denne på turneen i Namdalen, blant annet hadde vi forestillinger på Ottersøya i Overhalla, på Høylandet og Skorovatn. Jeg hadde skrevet storparten av revyinnslagene. Et av disse var at vi skulle ta opp tidens viktige hendinger, og i en av disse sprang vi alle over scenen. Da spurte publikum:

«Hva var det?»

Vi svarte:

«Det var flukten fra landsbygda.»

I et annet revyinnslag hadde Nils Sitter på seg en lang dameunderkjole og gikk sakte over scenen:

«Hva gjør du?»

«Jeg er reisende.»

«Hva er du reisende i?»

«Jeg reiser i dameundertøy.»

Vi hadde glede av dette, og de fleste av publikum koste seg også – revyen hadde jo et politisk innhold. Etterpå var det dans og loddsalg. Vi overnattet i konsertlokalet og spiste opp det meste av konfekten som var ment for loddsalg.

I 15-16 årsalderen oppsøkte vi dirigenten for Namsos musikkforening, Adelsten Elnan, og spurte om han hadde ledige instrumenter slik at vi kunne bli medlemmer av musikkforeningen. Han delte ut instrumenter, og dermed var vi innlemmet i korpsverdenen og fikk del i musikkgleder og kameratskapet der. På egen hånd startet vi kameratene Størhus band rundt 1950. Navnet tok vi etter øvelsesstedet, nemlig størhuset (et grovkjøkken der man laget bakst og behandlet slaktevarer) heime på Bjørum. Navnevalget var også en protest mot at mange andre band smykket seg med engelske navn. Størhus band spilte tidens populærmusikk. Vi var klar over at ikke alle musikkprestasjonene alltid var like gode, så vi startet ofte opptredene våre med «I apologize.»

Størhus band var den første, nystartede musikkgruppa i Namsos etter krigen. Dette står også i boka om musikkhistorien i Namsos. I grunnstammen av bandet spilte Harald Hildrum trompet, Jakob Hildrum klarinett, Nils Sitter gitar, Asbjørn Løvold saksofon, Kjell Løvold spilte basun og Jon Hildrum kontrabass. Jarle Mo fra Grong spilte klarinett, og dansken Pål Jørgensen slagverk. I tillegg var det noen som kom og gikk. Vi spilte flere ganger til dans på danseplatten i Fredriksbergparken nedenfor Klompen, i tillegg til dansetilstelning ved Grand Hotell, Bondeheimen.

Det kom en tilflytter til byen. Han jobbet ved NRKs lokalavdeling i Namsos. På fritiden oppmuntret han folk til å delta i orientering. Vi meldte oss til orienteringsløp rundt om i distriktet. Det var spennende. Da jeg startet opp, hadde jeg alltid med meg matpakke. Når jeg ikke visste hvor jeg var, satte jeg meg ned på en stubbe, spiste matpakka mi og så hvor orienteringsløperne sprang. Da kunne jeg følge etter! En gang var jeg heldig og vant kretsmesterskapet for juniorer. Det regnet, og jeg hadde vært forutseende og skaffet meg ei kartmappe så kartet ikke ble ødelagt. Jeg fikk en liten pokal.

Lærerskolen på Levanger

Etter at jeg hadde sagt opp på Felleskjøpet i 1955, bestemte jeg meg for å komme inn på Lærerskolen den høsten. Det var stor konkurranse om opptak ved 4-årig linje, og det var en omfattende inntaksprøve før opptak. Denne varte en uke. Jeg snakket med mormor Inga om hva jeg skulle gjøre før jeg dro til inntaksprøven. Så pakket jeg kofferten.

Inntaksprøven var i august, i steikvarmen på Levanger. Over 100 personer møtte opp for å konkurrere om 30 plasser. Da prøveuka var slutt, ble en plakat slått opp på lærerskolen der det sto hvem som hadde kommet inn. Det var stort sett landsungdom som var vant til arbeidslivet, og èn klasse skulle fylles opp. Vi gikk i lagerfrakker som hadde store lommer med plass til blyanter og annet. Vi hadde et fast klasserom, nr. 24, gjennom hele studietida.

Etter hvert ble det tid for praksis i dagens skoler, og dette var interessant! Vi ble kjent med lærerne på skolene i området og hvordan de jobba. Vi la bl.a. merke til at timeplanen var kjønnsfiksert med et tydelig skille på hva jentene og guttene skulle holde på med.

Hybelliv og fritid

Tida etter undervisning og praksis var givende! Det var populært å gå på hybelbesøk til hverandre. Det ble mye kaffe og god prat.

Hybellivet ble begynnelsen på en selvstendig tilværelse. Jeg leide hybel i Levanger, i et kaldt hus på Bruborg. Jeg fikk lungebetennelse ikke lenge etter at jeg hadde flytta inn og ble lagt inn på sykehuset, selv om jeg egentlig ikke var så dårlig. Hele klassen kom på besøk etter skoletida, og mor Ingrid kom fra Namsos. Hun hadde med et blad til meg, "Vi menn," som gave. Da hun skulle reise hjem igjen, tok hun toget feil vei, og havna i Trondheim. Jeg ble henta av Kjell Løvold, i fiskebilen hans. Han hadde satt et Røde Kors - merke på bilen. Deretter bar det til Namsos for rekreasjon. Vel hjemme fikk jeg kusma, men ble godt stelt av mormor Inga. Etter hvert ble jeg frisk og dro tilbake til studelivet. Det var bra å komme i gang igjen, jeg hadde sett fram til det.

Jeg husker at ei dame åpna huset sitt for oss studentene, hun het fru Tingstad. Hun serverte god middag hver dag for en billig penge. Det var flere damer som hadde en slik ordning.

Jeg kjøpte kefir på meieriet, og fikk hun som jobba der til å spyle melkespannet før ny tapping. Slik ordna det seg med næringsrik mat for studenten Jon.

Jeg fikk spørsmål fra gymlæreren om jeg ville være med på et landskurs i orientering. Det takket jeg ja til. For første gang skulle jeg bo på hotell og spise hotellmat. Det i seg selv tror jeg ble den største opplevelsa i forbindelse med kurset. Jeg holdt kurs for mine medstudenter da jeg kom tilbake.

Jeg kom sammen med ungdommer fra hele landet som hadde interesse for kulturell aktivitet. Jeg deltok i lærerskolens kor og orkester, men først og fremst i teaterlaget. Der hadde vi store oppsetninger, blant annet utdrag fra "Den glade enke" og det populære stykket "Sommer i Tyrol". Her spilte jeg storsjarmøren Siegesmund! Stykket ble også fremført i kinosalen i Levanger og i militærleiren på Steinkjer. Jeg var i tillegg med i orkesteret på lærerskolen, der jeg spilte basun. Vi deltok på julekonserter i Levanger kirke. Det var hyggelig.

Sommeren 1960, etter at jeg gikk ut fra lærerskolen, ble en del av elevene fra lærerskolen med på en oppsetning av "Sommer i Tyrol" i Hardanger. Vi tok navnet Teaterlaget Baune, slik at vi kunne være anonyme, for vi hadde ikke råd til å betale opphavsrettigheter.

Vi leide ei stor fiskeskøyte der vi overnattet i soveposer. Når vi kom til et tettsted, kjøpte vi inn mat som vi spiste på dekk. På Nordheimsund kom noen unger og ropte «fanteskøyte» etter oss. Turneen varte i 14 dager, og jeg spilte hovedrollen Leopold. Sjef for det hele var senere stortingsrepresentant Stein Ørnhøy. Han hadde stor bekjentskapskrets og samlet inn habile folk fra Oslo-området.

Jeg søkte min første lærerpost i nærheten av Oslo så det skulle bli enkelt å komme inn til øvinger i Oslo. Øvingene pågikk vinteren 59/60 på Hersleb skole i Oslo.

Da sommeren kom, reiste vi med tog til Granvin i Hardanger. Der reiste vi kulisser og fortsatte øvingene. Publikum strømmet til forestillingene, og vi var godt fornøyde med jubelen og oppmøtet.

Enkelte plasser hadde vi fullt hus, mens på andre plasser var det flere folk på scenen enn i salen. Dette skyldtes også at vi hadde en forholdsvis stor ballett-tropp som besto av kjenninger og kjærester til skuespillerne. Dordi deltok her. Det ble en hyggelig og minnerik tur, der regnskapet gikk i null.

Dordi

Dordi kom til Lærerskolen i 1957. Da hadde jeg vært student i Levanger i to år.

Hun hadde artium fra Landsgymnaset i Orkanger og ble deretter to år på Lærerskolen. Dordi gjennomførte engelsk som fordypningsfag. Vi avslutta studiene samtidig, i 1959.

Dordi har tidligere fortalt slik om det første møtet med Jon:

"Jeg var ute og gikk på skoleområdet. Da la jeg merke til en lang, tynn og bleik mann i skolefrakk, som sto ute på trappa. Vi begynte å snakke sammen, og etter hvert ble vi bedre kjent."

Dordi var også interessert i kulturelle aktiviteter, og ble med i balletten i teatergruppa. Dette betydde at hun ikke hadde noen aktiv rolle i stykkene vi spilte, men var med i danseinnslagene som kom innimellom selve handlingen.

Dordi var også instruktør i gymnastikk for en husmorgruppe i Levanger. Hun var i god form, og i tillegg en dyktig skiløper.
Vi giftet oss den 4. juli i 1959 i Henden kirke i Valsøybotn.

Lærerlivet

Min første post var ved Hallingby sentralskole i Ådal (nord for Hønefoss). Dordi fikk også jobb her, men søkte permisjon et halvt år for å gjøre ferdig gymnastikkskolen i Oslo. Vi var på Hallingby skole i skoleåret 59/60. Dette var på landsbygda med mye skog og kald vinter. Jeg reiste dit i august for å se på hus.

Jeg fikk flytte inn i hovedbygningen på en større gård i nærheten av skolen. Dordi kom i helgene og var med og møblerte. Senere flyttet vi inn i en nybygd lærerleilighet ved butikken i sentrum, nær skolen. Jeg underviste i norsk i framhaldsskolen og i en hjelpeklasse i grunnskolen. Det var hyggelige og greie elever.

Om vinteren satte vi i gang skiskole for ungene i bygda. Det ble godt mottatt. Likedan dro jeg i gang skolekorpset som spilte 17. mai og ga noen konserter i friluft. Jeg fikk takk og ros for dette.

På lærerrommet var det stort sett eldre som ikke ville ta på seg arbeid utenfor skoletida. Ordføreren kom og sa at det var flott med nye lærere, og hvis jeg trengte noe, måtte jeg bare si fra. Jeg sa at det hadde vært fint med et klassesett med kompass til bruk innen orientering. Da sa ordføreren:

«Det er ikke slik det foregår. Lærer Nilsen går foran og orienterer, og så kommer unga etter. Så vi trenger bare ett kompass.»

Jeg skulle ha sirkeltrening i gymtima i klassen. Da vi så vidt var i gang, kom det høyt fra en av elevene:

"Je’ liker itte den nye læreren!" Han syntes vel at jeg kjørte ham for hardt...

Jeg underviste også i spesialpedagogikk og tok også delprøver i musikkfaget ved Musikkhøyskolen i Oslo.

Over jul kom Dordi til Ådal og begynte å jobbe på Hallingby skole. I Oslo hadde hun vært mye sammen med min søster Anna, som studerte fysioterapi. Der besøkte de hverandre på hyblene de leide.

Brandbu

Dordi fikk jobb på Brandbu framhaldsskole og senere på Brandbu ungdomsskole. Jeg var også blitt ansatt der (1960 - 1964) etter at jeg var ferdig i Ådal. Der fikk jeg 10 kr. pr. time i barneskolen, og 12 kr. på ungdomsskolen.

En skolekamerat av oss fremsnakket Brandbu. Dordi og jeg begynte der for å få en forsmak på 9-årig skole (som avløste realskolen) og framhaldsskolen. På

Brandbu hadde de prøvedrift på 2-årig framhaldsskole (2-årig fortsettelse etter 7-årig folkeskole). Jeg ønsket å komme inn i ungdomsskolen som var på trappene, og jeg var med på flere kurs om sommeren som Forsøksrådet for 9-årig skole arrangerte på Jessheim folkehøyskole. Jeg var med på disse kursene i flere år, der vi blant annet laget læremidler som kunne passe for den nye skolen. Vi prøvde disse ut når vi kom heim til skoleklassene våre. De første åra var ungdomsskolen linjedelt med kursplaner for de tre linjene, der linjene gikk på vanskelighetsgrad. Men dette ble avviklet etter få år.

Brandbu var en opplevelse fordi de hadde et meget godt amatørteater der. De hadde sine årlige revyer og satte opp egenskrevne teaterstykker. Jeg var med å skrive et av stykkene og deltok i dette. Jeg husker godt den oppsetningen. Det handlet om en ligningsfullmektig som kom på besøk hos en rik familie. Det var innlagte viser i oppsetningen, som jeg skrev sammen med Helge Stenersen, journalist i lokalavisa Hadeland. Vi var mye sammen med dem. Dette var akkurat i den tida fjernsynet kom, og vi ble invitert dit på lørdagskveldene for å se på TV.

I og med at det ikke var noen detaljert lærerplan for framhaldsskolen, fikk jeg prøve ut de oppgaveforslagene vi hadde utarbeidet på sommerkursene på Jessheim. Dette var begynnelsen til forfatterskapet mitt i Aschehoug forlag.

Vi satte opp et skuespill som elevene framførte, på grunnlag av et manus som jeg hadde skrevet fritt etter «Annie get your gun.» Stykket var forkortet og tilpasset med sangtekster. Det ble vist på sommeravslutningsfesten med foreldrene. I tillegg dirigerte jeg skolemusikken på Brandbu og fikk godord for det. Ved alle de skolene jeg har vært tilsatt, har jeg hatt musikkundervisning.

Barn

Eldstedatter Hege meldte sin ankomst under oppholdet på Brandbu og kom til verden på Rikshospitalet. Dordi hadde bodd hos en tante i Sandvika et par uker i påvente av fødselen.

Vi bodde på Brandbu til våren 1964, og reiste til ny jobb i Stokke i Vestfold. Vi flyttet fra Brandbu fordi vi ønsket å komme nærmere større byer, som eksempelvis Tønsberg og Sandefjord.

I overfarten til Stokke, ble Ragne født, og skolesjefen dukket opp med blomster.

Vi flyttet inn i et nybyggerfelt i Bøkeskogen og flyttet senere inn i sentrum på Stokke og leide hus hos Jespersen.

I kjelleren var det en brønn som sørget for vassforsyningen, og i tørkesomrer kom det tankbiler og fylte brønnen. Dette var litt ekkelt, for her kunne ungene dette nedi. Ragne satt i vogn i hagen og telte på fingrene (selvstimulering). Farmor kom på besøk og sa: "Jeg synes dere skal gå til legen med den ungen."

Våren 1966 meldte Åshild sin ankomst. Hun ble født to måneder for tidlig. Hun hadde gulsott da hun kom, ble plassert i en kuvøse, tilført kunstig næring og fikk overført blod fra en sjømann.

Stokke hadde hatt ungdomsskole i noen år allerede og var godt innkjørt. Det var en hyggelig skolesjef der og gode kollegaer. Jeg fikk mange musikktimer på min timeplan og fikk kjøpe inn godt med utstyr til musikkundervisninga, eksempelvis instrument som blokkfløyter, slaginstrument og grammofonplater til undervisning i musikkhistorie.

Da vi fikk besøk av en kjent sanger, Egil Nordsjø, som var engasjert av Departementet for å stimulere musikkundervisninga, hadde han mange godord å si om utstyret på Stokke ungdomsskole. Jeg ble venn med ham. Ellers var det kort vei inn til Tønsberg for å gå på CC (Cash and Carry) for å få seg fiskeboller, og det var lettvint å kontakte kulturbyen Tønsberg, landets eldste by.

Sande

Sommeren 1966 flyttet vi til Sande i Vestfold. Vi ønsket å komme nærmere

Oslo, der Guri og Magnus bodde. Vi var også en del sammen med Torunn og

Åsmund som bodde i Lier. Vi flyttet inn i lærerboligfeltet i Dunihagen, ikke langt fra Riksvei 18. Tante Irene var barnepasser.

En mørk novemberdag i 1968 ble Jarle født. Som nyslått sjåfør og bileier kjørte jeg Dordi til Drammen sykehus. Om kvelden kom det beskjed fra naboen som hadde telefon, om at barnet var født. Han var lang og tynn og lignet på Harald Grønningen (skiløper, lang, tynn og grå). Jeg ringte heim til morfar Kristian Strøm og varslet om at barn nummer fire var født. Da sa Kristian Strøm:

«Du har mange unger nå, Jon.»

Da svarte jeg:

«Det står i skriften at du skal gjøre jorden fruktbar.»

Da svarte Kristian:

           «Men det står ikke at du skal gjøre det alene.»

NRK og DTB

I den tida reiste jeg en del inn til Oslo og laget programserie for Skoleradioen i NRK. Det var en stor opplevelse; lærerikt og artig. Jeg ble spurt om å være lokalmedarbeider i Drammens Tidende og Buskerud Blad. Dette var en stor avis. Her skulle jeg skrive om små og store hendelser i Sande kommune. Jeg fikk en del reiser inn til Drammen med foto og stoff til spalten «Nytt fra Sande.» Det var lærerikt, og jeg tjente litt på det. Jeg var både i kommune- og skolestyremøter og refererte fra dette i egne oppslag i avisa, avhengig av viktigheten av stoffet.

Flytting til Namsos

Mens vi bodde i Sande (julaften 1969), kom det beskjed om at Kristian Strøm var død. Jeg begynte da å tenke på å vende nesa nordover. Farmor sa:

"Kommer dere ikke nå, tenner jeg på skytta."

Dordi hadde dratt oppover samme vår og plukket ut tapeter og farger til veggene i huset som ble pusset opp. Dette sto inntil Romuld overtok i 1999(?).

Det å komme tilbake til Namsos var svært bra for meg, siden jeg var godt kjent i byen og distriktet, noe som gjorde det enkelt å komme i kontakt med personer for å få hjelp.

De jeg hadde gått på skolen sammen med hadde fått posisjoner som gjorde det lett å samarbeide med lokalsamfunnet, både når det gjaldt jobb og privat. Særlig for rådgiverjobben min på Høknes ungdomsskole kom lokalkjennskapen til nytte. Dordi begynte også som lærer på Høknes ungdomsskole.

Deltakelse i politikk og foreningslivet

Begge ble vi aktive i foreningslivet. Jeg ble etter hvert medlem i Rotary og Odd Fellow. Jeg kom altfor raskt inn i politikken for partiet Venstre. Jeg ba om å bli oppsatt nederst på lista da de spurte meg, men jeg ble kumulert av velgerne. Dordi ble med i Amnesty og i gymnastikkgruppe. I politikken var det mye å sette seg inn i. Arbeiderpartiet hadde et stort flertall i kommunen, og det var vanskelig å få gjennomslag for fire representanter fra Venstre. I tillegg ble de lange møtene holdt i øverste etasje i Namsos Samfunnshus, der røyking var tillatt. Heldigvis fikk jeg kommunestyret med meg på at røyking ikke var tillatt. Så vidt jeg husker, var dette det eneste jeg fikk igjennom i mine fire år i kommunestyret. Da røykinga ble forbudt, hørtes det jafsing fra de som gomlet på pastiller og andre slikkerier.

Det ble bare med den ene perioden, Jon Hildrum tok ikke gjenvalg. Likevel ble jeg kjent med mange hyggelige mennesker i storkommunen som jeg ellers ikke ville ha truffet.

Jeg hadde stor glede av arbeidet i gatenavnkomiteen. Der fikk jeg mulighet til å komme med forslag til mange navn som nå står på gateskilt i Namsos. Eksempelvis «Kapteingata» som ligger fra kirka og ned til sjøen, i tillegg var det en plass der som ble kalt Kapteinhullet.

Jeg fikk derimot ikke gjennomslag for gatenavnet jeg foreslo fra Overhallsvegen og opp til sykehuset. Den ville jeg kalle «Bedringens vei.» Forslaget ble bifalt av alle instanser frem til kommunestyret. De stoppet det. I stedet ble gata kalt «Sykehusvegen.»

Den gangen ble det ikke offentligjort hvem som var forslagsstiller til navnene som ble valgt. Veg og gatenavn ble en krevende oppgave for kommunen, da det kom påbud om at alle veger og gater skulle ha navn. I Namsos er kravet om at det skal hete gata eller vegen godtatt av kommunestyret. Med dette ble det lik stavemåte innenfor kommunen. Dette ble mye å rydde opp i, samtidig ble det kostbart – men nyttig.

Jeg ble medlem av det kommunale styret for Namsos Aldersheim og fikk innsikt i det verdifulle arbeidet som denne institusjonen gjennomfører. Jeg er glad for at jeg fikk med meg det!

Ei krevende og givende tid i Namsos

Huset var ikke helt ferdig oppusset da vi bosatte oss i Namsos. Håndverkerne var fortsatt i sving med etterarbeidet, og jeg husker at vaskemaskina gikk omtrent døgnet rundt.

Jobben som rådgiver og faglærer på Høknes ungdomsskole samt forfatterskapet tok mye tid, og forlaget Aschehoug krevde også stor innsats. Jeg kan godt forstå at jeg ikke var mye tilgjengelig hjemme. Jeg satt også oppe om nettene og jobbet.

Jeg var sammen med kollegene på jobben, bl.a. Haraldsvik, Bø og Bolkan. Som nevnt tidligere ble jeg medlem i Rotary og Odd Fellow og knyttet kontakter også der. På fritida var Trond Flyum en nær og artig venn. Han døde dessverre altfor tidlig.

Dordi arbeidet som lærer på Namsos barneskole, deretter som undervisningsinspektør på Høknes ungdomsskole, og videre som rektor på Høknes barneskole.

Leieboere var bosatt i "Gammelhuset." Det var fint å bo på Hildrum; åpent og luftig og store hageområder å oppholde seg på.

Mor Ingrid

Mor var svært glad for at vi endelig kom hit. Hun hadde venta lenge på dette!

Åshild forteller at farmor fikk god kontakt med oss ungene.

"Vi satte stor pris på henne. Hun hadde mye tid til oss, og vi likte å komme på besøk der hun bodde i sin del av huset. Vi likte også å tulle med farmor, og særlig lure henne trill rundt med engelske ord. Dette mente vi selv at vi ofte klarte."

Etter hvert fikk vi flere venner som vi var mye sammen med. Farmor fulgte med og ble kjent med flere av disse, og hun gledet seg over det!

Jeg kjørte mye rundt med farmor, husker Jon. Hun hadde mange avtaler med leger, fotterapeut, frisør osv. Jeg husker også at hun plagdes med å håndtere moderne hjelpemidler og var uheldig rett som det var med disse. Det var flaks at det stort sett gikk bra inne hos henne.

Farmor fikk tak i ei tønne ("strunk"), som hun fyra opp i og brente mye. Dette syntes hun var stor stas! En gang skulle farmor fyre opp i vedovnen på stua. Hun dytta inn den ene enden av en ekstra lang planke, men fikk ikke igjen døra på ovnen. Dèt gjorde ingenting, mente farmor. Hun kunne bare lukke igjen døra stadig mer etter hvert som planken brant innover. Hun var selv godt fornøyd med denne løsningen.

Besøk fra Steinkjer og Oslo

Søsteren min, Anna, og hennes familie kom ofte på besøk. Mor trivdes godt med å ha mange folk rundt seg og syntes det var stor stas hver gang den gule Volvoen svingte inn på gårdsplassen.

Ungene lekte mye med søskenbarna - Torkild, Marit og etter hvert Morten fra Steinkjer. Også familiens puddel, Lasken, var med som lekekamerat, om enn noe ufrivillig, husker Åshild.

"Jeg husker i tillegg at vi en gang fikk sjokolade av onkel Nils. Han jobba som tannlege. Tannleger gir ikke barn søtsaker! Dette gjorde stort inntrykk på meg!"

Farmor hadde et ekstra godt lag med Morten. Innimellom tok hun turen til Steinkjer med bussen for å være sammen med ham og resten av familien der.

Gammelonkel Einar og tante Dagny kom innom av og til på sommeren. Einar stilte ungene opp på rekke og rad nede i hagen og ga dem 5 kr. hver. Også dette gjorde uutslettelig inntrykk!

Det kom også besøk fra både Drøbak og Sandvika. Dette var onkel Kjell Ivar med sin familie, samt tante Guri og hennes familie. Vi syntes dette var stor stas. Det ble enda flere å leke med!

Valsøybotn og grisen

Hver sommer dro vi til Valsøybotn for ei uke eller to for å besøke morsslekta. Det var 36 mil å kjøre dit. Jeg kjørte ca 6 mil pr. time. Ofte ble det kø etter bilen - "Jonkø." Da svingte jeg ut til siden for å slippe fram bilene. Jarle åpna bildøra. Jeg lurte på hvorfor han gjorde det?

"Jeg skal bare se om du kjører i ei myr," svarte Jarle.

En gang vi var der, skulle vi få med en gris hjem. Jeg fikk festa det innpakka slaktet på taket på bilen. Uheldigvis sklei noe av den ut av papiret på den svingete veien, og et grisehode kikka fram. Farmor var passasjer i bilen de siste milene, vi hadde plukka henne opp på Steinkjer.

Hun sa: "Jeg er redd, jeg skulle heller tatt bussen."

LITT OM ET ALLSIDIG FORFATTERSKAP

Undervisningsmateriell

Som allerede nevnt, skulle 9-årig grunnskole avløse framhaldsskolen og realskolen. På 1960 - tallet gikk realskolen, sammen med folkeskolen og framhaldsskolen, inn i grunnskolen og ble fra da av kalt ungdomsskole.

Den gang fantes det knapt bøker for 9-årig skole. Jeg fikk da min store sjanse med tanke på lærebøker som skulle tilpasses denne årsgruppa, utprøvd gjennom fagtidsskriftet Norsknytt. Mer om selve Norsknytt kommer snart. Jeg ble i 1974 ansatt i en deltidsstilling som norskkonsulent hos skoledirektøren i Nord - Trøndelag, bl.a. for å kurse norsklærere om den 9-årige grunnskolen. Lærerbøkene begynte å selge og Norsknytt fikk flere abonnenter, 1200 på det meste.

Journalisterfaring

I perioden 1967 – 70 var jeg lokalmedarbeider i Sande for Drammens Tidende og Buskerud blad. Jeg hadde ansvaret for «Sande-spalten» og annet nyhetsstoff fra denne bygda. Jeg har dessuten levert en god del artikkelstoff til lokalpresse og fagpresse i årenes løp. I en periode var jeg medlem av redaksjonskomiteen av NORSKLÆREREN.

Tidsskriftet Norsknytt

Gjennom dette tidsskriftet har jeg jobbet for å holde lærere oppdatert med utviklingen innen norskfaget; nye sjangere ble innført, nye prøveformer og tentamensoppgaver osv. Lærebøkene klarte ikke i tilstrekkelig grad å fange opp den raske utviklingen.

Sammen med Tore Berg fra Verdal ga jeg ut Norsknytt i 3 - 4 år. I etterkant var jeg redaktør alene, og med 3 - 4 numre i året ble det en del utgivelser gjennom 32 år, totalt 106 enkeltnumre. I perioden 1989 - 91 ble det også utgitt lydkassetter sammen med tidsskriftet, 10 kassetter totalt.

I den første perioden ble Norsknytt kun formidlet til skoler i

Nord - Trøndelag, men gjennom diverse kursvirksomhet fra min side, ble tidsskriftet kjent og spredt over hele landet.

Arbeidet med Norsknytt opplevde jeg som meget interessant og givende, og dette forfatterskapet la på sitt vis grunnlaget for de mange lærebøkene som fulgte i de kommende åra.

Lærebøker

Boka "Ord og dikt," som omhandla sjangeren diktskriving, ble jeg bedt om å skrive av Aschehoug forlag. Tråden der var å få elevene til å være i aktivitet. Skapende virksomhet er mest lærerikt.

Jeg vil understreke at elevene betydde mye for utviklinga av lærebøkene. De har prøvd mang en oppgave som etterpå har fått plass i ei lærebok. Jeg vektla i stor grad en humoristisk presentasjon av stoffet, og dermed ble også elevene fylt av ideer. Når denne snøballen begynte å rulle, plukket de fram dikt, eventyr og intervju på en helt naturlig måte. Varierte og humoristiske oppgaver bidro til at de unge satte pris på norskfaget, og det var viktig at de fikk skrive om seg selv og sitt nærmiljø.

På slutten av 80 - tallet skrev jeg og samarbeidspartneren min, Solheim, to store grunnbøker i norsk for ungdomsskolen. Disse var "Mer enn ord" om språket, og "Signaler" om mediene. Jeg dikta også selv, bl.a. sanger, dikt og små historier som er med i lærebøkene.

Alt i alt ble det utgitt ca. 80 lærebøker i tidsrommet 1978 - 2006.

Jeg fikk mye positiv respons, og det ga inspirasjon til stadig å produsere mer.

Det ble i tillegg mye kursvirksomhet i mange år. Jeg har holdt ca. 500 norskkurs for engasjerte lærere over hele landet.

Visedikter

I perioden 1960 – 64 var jeg medforfatter i Brandburevyen. Dessuten har jeg skrevet flere lokale revyer her i Namsos. Mine viser og limericker er også brukt i radio, blant annet i Søndagsposten som Otto Nielsen redigerte i en årrekke. I skole har jeg har jeg satt opp teaterforestillinger og underholdningsprogram med elevene som aktører.

Dialekt

I alle våre (Solheim og mine) lærebøker har vi lagt vekt på å få med tekster på dialekt. I lærerveiledningen til serien fins også forslag til konkrete arbeidsmåter med dialekt.

I lokalpressen har jeg hatt innlegg om dialektbruk. Her har jeg også presentert dialekt-tippekuponger for å skape blest om dialekten.

Hovedtyngden av visene jeg har skrevet, har vært på dialekt.

Sjangerskriving

I Læreplanen, L 1997, ble det fastslått at elevene skulle ha grundig undervisning i ulike sjangere. Eksempler her var dagbokskriving, referat, brev, huskelapper. En fellesnevner for sjangere er at de ikke er oppdiktet, men at de bringer viktige meldinger.

Dette lærestoffet ble til eksamensoppgaver, med bl.a. krav om å kunne skille sjangerne fra hverandre, i den hensikt å løse oppgavene på riktig måte.

Ordlyden i en oppgave kunne se slik ut:

" Form besvarelsen din som et brev til en venn."

Elevene skulle altså lære å kjenne igjen det faste oppsettet for hver og en sjanger og hvilket innhold som preget dem enkeltvis.

Da denne kunnskapen etter hvert kom på plass, kunne elevene sette sjangerne i sammenheng med dagliglivet og hendelser de opplevde.

Jeg likte dette arbeidet godt. Det ble konkrete kjennetegn for disse oppgavene, som i sin tur skapte forutsigbarhet for elevene.

Videre var det nødvendig å finne nye måter å gi elevene tilbakemeldinger på når det gjaldt å ta i bruk de ulike sjangerne. Arbeidet skulle bidra til å utvide måten å uttrykke seg på. Det ble derfor etterstrebet at elevene skulle tilegne seg denne kunnskapen og ikke minst bli fortrolig med å bruke den. L 97 la stor vekt på dette viktige området. Noen elever opplevde skriveglede gjennom å tilegne seg kunnskap om nettopp denne uttrykksmåten.

Det var nytt at skolen skulle sette opp temaet sjangerskriving. Det ble særlig interessant å jobbe med å utvikle et slikt lærestoff til elevene, synes jeg.

Norsk Språkråd

Høsten 1983 ble jeg oppnevnt som Grunnskolerådets medlem i Norsk Språkråd for perioden 1984-87. På grunn av ny sammensetning av Norsk Språkråd fra og med 1984, mistet Grunnskolerådet sitt medlem. Dermed ble det bare med oppnevnelsen i denne sammenheng.

Skriving om lokalmiljøet

Det var også givende å skrive viser! Fra 1970 og utover ble det en del viser og revystoff, særlig til Sang - Lir - A. Videre skrev jeg "Namsos, din kommune" sammen med Kirsti Lunde Stene, utgitt av skolesjefen i Namsos. Det kom tre bøker i denne serien. Dette var engangsbøker til bruk i skolen.

Det var givende å arbeide med dette, samtidig som det var krevende å samle og forenkle stoffet til skolebruk.

Viseboka "Æ e så gla æ bor i Namsos" ble også utgitt i bokform i 1988.

Her er det imidlertid et problem:

Verken kommuneadministrasjonen eller godtfolk ellers tabber seg ut i særlig grad. Det blir altfor lite å skrive om!

Jeg vil likevel nevne hendelsene om fangene i Namsosfengselet som hadde åpen dør og åpen bil med nøkkel, samt spritfatet som kom bort fra det gamle apoteket. Historiene ble kjærkomment stoff for Sang - Lir - A.

Det ble mange kåserier i NRK Nord-Trønderradioen. Jeg var også programleder i

Radio Trøndelag for programmet Diktforum. Jeg hadde et godt samarbeid med Finn Tangen i en årrekke. Vi hadde besøk av mange interessante personer som fortalte om livene sine og hva de var opptatt av. Snåsamannen var en av gjestene våre. Mer enn 100 namdalinger var gjester i Diktforum. Diktforum har studio i Misjonshuset i Fossbrenna. Sendingene startet i 2005.

Jeg vil legge til at jeg synes det er flott at Kari Bremnes synger en vise av meg. Den heter "Blyg junitrall." Her er det humor mellom linjene!

Det er fortsatt ingen tvil hos meg om at norskfaget er det viktigste faget i skolen. Ikke noe annet fag er viet så stor plass på timeplanen, og de politiske signalene går ut på at faget skal styrkes ytterligere. Dette er også nødvendig. Faktum er at ingen andre land i verden ofrer så liten tid på morsmålet som Norge. Vi har mye å hente. Det har derfor vært bra å kunne gi en håndsrekning til lærerne nettopp her.

Videreutdanning

Jeg ville videreutdanne meg innen norskfaget. På 1960-tallet var det tilbud om å ta grunnfag i norsk ved Universitetet i Trondheim. Dette var lagt opp som et sommerkurs for to somre og eget studiearbeid i mellomliggende vinter. Jeg skaffet meg hybel i Trondheim og fulgte 2-årig sommerkurs ved universitetet. Likedan gjorde jeg på grunnkurs i spesialpedagogikk. Dette avsluttet jeg med et halvår i Trondheim våren 1974. Da fikk jeg adjunktkompetanse.

Samtidig fikk jeg forespørsel fra NKS-forlaget om å lage bok for dem. Boka som dette forlaget ga ut i 1983, fikk tittelen "Norskundervisning i praksis" og består av kopioriginaler. Nå fikk jeg også bruke stoffet som ble presentert i tidsskriftet Norsknytt. Det kom ut i 106 eksemplarer i min redaktørtid.

Leilighetssanger skrevet av Jon

Fra Rolf Iversens bok for feiringen av Namdal Symfoniorkesters 60-års jubileum (1946-2006), Hojem trykkeri, Namsos, 2006:

«Jon Hildrum har skrevet mange viser med tilknytning til Namsos og Namdalen, i tillegg til masse lokalhistorisk stoff. Foruten visene og limericks har Hidrum skrevet mange lærerbøker, i hovedsak knyttet til norskfaget. Dette undervisningsstoffet er utgitt i rundt 80 lærerbøker, og for sin innsats er Hildrum hedret med kongens fortjenestemedalje.»

Aller mest kjent er han kanskje for visa «Kjøttkakpolka», og vinteren 2005 ble flere av visene hans presentert i Nord - Trønderradioen.

Selv spilte han i yngre dager kontrabass i dansebandet som ble kalt «Størhus band.» Navnet har sin bakgrunn i at det var akkurat der bandet øvde.

I sin hilsen til orkesteret da det markerte sitt 40-årsjubileum i 1986, skrev han denne sangen, som han selv påpekte var en fermate ved passering av de 40. Sangen gjorde stor lykke ved 40-årsjubileet og ble fremført med både kraft og tyngde under jubileumslunsjen på Namsos Athenæum. Som tonefølge for sin tekst, valgte han «At far min kunne gjera.» Tempo de marcia – ma non troppo.

Maestro tutti Når symfoniorkesteret no runde førti år, e det ein livssterk ungdom som festfanfarer får. Ein skattet gledesspreder for folk i dalen vår, de takker for konserter kvar høst og kvar ein vår.

Cantabile con moto I nittenseks og førti sætt Ottar alt i sving. Og våren året etter da skjedd det store ting. Og Harran vart no plassen for første vårkonsert me’n Hans ved pianoet vart resultatet sterkt.

Rubato molto con brio I symfoniorkesteret fins folk av mange slag; Studenta, bønder, lega. De gjør det godt i lag. Det gjør og pensjonistan og skogsfolk i fra Li. :/: Når alle gjør det sammen, blir det en symfoni :/:

Ad libitum I samarbeid me’n Mozart og’n Betoven og’n Bull og andre store mestra er det skapt tonegull. Vi takke n’Grieg og’n Schubert og mange fleire te. Vi roser dirigenten som fikk te kunst av det.

Grazioso dolce allargando Musikken oss forener gir harmoni og stil. Musikk gir fest og høytid og livsglede og smil. :/: Må våre toner klinge i Namdal’n mange år og fest og glede bringe til folk i dalen vårt :/:

Kjøttkakpolkan

I 1973 skulle folket stemme fram ei hyllingsvise til rettene fårikål og kjøttkaker. Det var fårikål som stakk av med den seieren, kjøttkaka kom på en 2. plass, hakk i hæl med vinneren. Rolv Wesenlund sang "Kjøttkakpolkan," som sølvvinneren het, og det var jeg som skrev teksten til den, forteller Jon. Melodien var allerede gitt. Kjøttkakpolkan kom på 7. plass på Norsktoppen, til sammen 10 sanger var med. Den lå i 2 uker på Norsktoppen.

I etterkant fikk jeg forespørsel fra et grammofonselskap, EMI (Egil Monn Iversen) om tillatelse til å utgi Kjøttkakpolkan på singel. Dette sa jeg ja til. Imidlertid var teksten såpass kort at jeg ble spurt om å skrive et vers til. Det ble også lagt til en monolog, fortsatt fremført av Rolv Wesenlund, for å strekke ut lengden på sangen, ca. to minutter. Jeg hadde ikke en finger med i denne monologen.

Senere ble jeg kontaktet av Namdal Arbeiderblad (NA), lokalavisa i Namsos.

Dagen etter var jeg på forsida, der jeg satt og spiste kjøttkaker som journalist Sandmo hadde tatt med. Jeg ble kalt "kjøttkaka" etter dette. Det var helt greit, egentlig.

Det kom ingen fortjeneste ut av Kjøttkakpolkan, men artig var det likevel.

LITT OM STORT OG SMÅTT

Dette er jeg stolt av

Følgende punkter som jeg har sammenfattet, er jeg stolt av:

1. Største bragd
Far til fire meget selvstendige barn, født i 1963, 1964, 1966 og 1968, og bestefar til syv flotte barnebarn!

2. Yrker jeg har luktet på
2.1 Bonde (hadde bl.a. kornåker, der Kleppen fotballbane nå er) gikk med tap.
2.2 Kontormann m.m på Felleskjøpets lager og kornsiloen i Namsos (3 år.)
Interessant å bli kjent med primærnæringene i Namdal og havnemiljøet med kaiarbeidere, bil - og båttransport m.m.
2.3 Journalist (lokalmedarbeider for DT&BB i Sande i Vestfold, 3 år)

3. Musikk
Størhus band, Elnan-musikken, Namsos orkesterforening, dirigent for Ådal skolekorps, Brandbu skolekorps og Bleiken Musikkforening.

4. Teater og Revy
Unge Venstres valgrevy 1952, teatersjef ved teateret ved Levanger lærerskole. Eks. på roller: Sigismund i "Sommer i Tyrol", teaterlaget "Baune", Leopold i "Sommer i Tyrol", turnè i Hardanger sommeren 1960.
Brandbu amatørteater. Tekstleverandør til "Sang-Li-ra" i nær 30 år.

5. Politikk
Namsos kommunestyre i 1 periode (det var nok), div. komitèer, bl.a. 150 - års jubileumskom., tusenårskom., gatenavnkom. (Nybrua heter Namsosbrua.)

6. Prestasjoner
6.1 Erobret "lappen" i 1968 etter flere forsøk. (Husk at det er mange envegskjørte gater, kjørefeltvalg og rundkjøringer i Drammen. Ble etter hvert elitesjåfør takket være stor forståelse fra sjåfører i motgående kjørefelt.)
6.2 KM i orientering ca 1950 (Kartene til konkurrentene ble gjennomvåte, jeg hadde kartmappe!)
6.3 Manglet bare 2 cm til distansemerket i stille lengde!
6.4 Deltatt i 10 - 12 "streiftog" i forskjellige deler av verden.

7. Uløste kulturoppgaver
7.1 Påvirke vise, dikt, -sang og salmebrukere til å oppgi forfatternavn når de bruker slike tekster. Dette gjelder festarr., 17 maikom, gravferdsbyråer, NRK m.fl. Her foregår mye tjuveri av åndsverk.
7.2 Skrivende folk bør ikke bruke reserveordet TING. Skriv navnet direkte. Likeens med GJØRE. "Jeg skal gjøre en rolle / en CD" osv.

8. Favorittartist
Sangeren Morten Elias Hildrum Sitter er min favorittartist!

9. Faglitterært forbilde
Min produktive medforfatter Bjørn Elling Solheim (far til politikeren Erik) har lært meg mye når det gjelder faglitterært forfatterarbeid.

10. Motto for skrivearbeid: Litt er mye
Når skrivingen stopper helt opp, er mye vunnet dersom du bare greier å sette ned noen få ord til på papiret. Da har du sikret deg en tråd.

Priser og heder

I 2001 mottok jeg HM Kongens fortjenstmedalje for arbeidet jeg hadde lagt ned knyttet til både forfatterskapet og den kulturelle virksomheten i Namsos. Det ble arrangert en egen tilstelning her i byen i regi av Fylkesmannen. Jeg ble også invitert til Oslo 13.03.2003, og fikk hilse på kongen. Jeg og de andre "medaljevinnerne" ble samlet i en stor sal, og vi fikk en omvisning på slottet. Kongen snakket med hver og en av oss. Dette ble en fin opplevelse!

I 2005 fikk jeg tildelt Namsos kommunes kulturpris. Jeg har gitt ut 10 lokalhistoriske bøker om Namsos. Jeg har skrevet mange viser om Namsos og Namdalen. Denne utdelingen skjedde på et kommunestyremøte.

I 2006 vanket det også en pris, Paul Harris Fellows - prisen fra Namsos Rotary, for blant annet minneplakettene som henger rundt om i Namsos. Det finnes 9 i selve byen, 3 i Vika og 1 på Klompen. Sistnevnte brukes i tillegg som en talerstol. Her kan man se bilder av Namsos før og etter krigsbrannen. Mange har sett både plakettene og bildene.

En byhistorisk oppslagstavle på fire språk finnes også på Klompen.

Temareiser

Jeg har reist mye. Jeg har vært i nesten alle europeiske land, og jeg har også besøkt alle verdensdelene, foruten Australia. Den første reisa gikk til Wien. Dordi og jeg dro dit etter at vi hadde fått den første lærerlønna vår. Vi var også flere ganger i Amerika og besøkte ei klassevenninne av Dordi. Deretter ble det flere vandreturer sammen, noe Aud og jeg fortsatte med på 90 - tallet og også i senere tid. Vi dro bl.a. til Italia, Spania og Frankrike. Vi ble godt kjent med Brita Blomkvist som var reiseleder. Hun var både morsom og kunnskapsrik.

På Solgården har jeg og Aud vært 12 - 13 ganger. Der var det god mat, behagelige temperaturer, underholdning, trim og sosialt samvær.

                                                       Jon og Aud på loftstua

JEG HAR DET BRA!

Dette fortalte Jon kort tid før han døde:

Jeg er godt fornøyd med situasjonen min slik den er i dag. Jeg har ikke vondt noe sted, og jeg har ikke behov for noen medikamenter. Fastlegen min sier at dèt er meget bra med tanke på at jeg snart runder 90 år!

Jeg fikk fornya førerkortet høsten 2022 for 3 nye år og dermed kommer jeg fortsatt dit jeg vil i nærmiljøet.

Jeg kjører ned til Tiendeholmen når vær og føre tillater dette og går en tur der. Nå i lys årstid hender det at jeg drar dit to ganger enkelte dager.

Jeg trives hjemme i huset. Det er en praktisk bolig, og den har til og med havutsikt fra 2. etasjen! Her er jeg sjefen, og jeg har alltid noe å holde på med.

Jeg hører mye på P2 på radioen, og hver onsdag er jeg på Rotary.

Jeg har også gjenopptatt interessen for, og gleden av, limericker. Siden mars har jeg publisert både Trønderlimericker og Sanglimericker på Facebook. Dette er morsomt! Det er også stor stas å få "Liker".

Jeg får god teknisk hjelp av barna til postinga på Facebook.

DÅRLIG LUKT

Ein fjøslaus bon-kaill frå Skåle ha ein bukk ved sin sengepåle.

"Men lokta?" spord einkvann.

Og kaill`n han ga svar han:

"Dein lokta lyt bukken min tåle."

NY ALDERSHEIM (kan synges, melodi: Maren i myra)

Ny aldersheim drøftes i Stod.

"Men kor ska vi bygg` heimen no?"

"Vi bygger ved sjøen," sa byggformann Trøen.

"For da kan de gamle få ro."

God mat

Jeg får levert middag fra kommunens sentralkjøkken to ganger i uka. Disse dekker opp alle dagene. Dette er god og næringsrik mat, og jeg kan velge om jeg vil ha kjøtt - eller fiskeretter, eller begge deler. Det følger også desserter med.

Jeg har i tillegg rengjøring hver tredje uke. De som vasker er effektive og gjør en grundig jobb. Det lukter friskt og godt i huset etterpå.

Barna kommer regelmessig på besøk

Det er gledelig at barna besøker meg! De kommer hver sin gang ca. to ganger i løpet av året. Også Aud er her i lengre perioder, det er flott! Dermed har jeg noen i huset omtrent hver måned og får mye god og praktisk hjelp.

Vi har mange hyggelige måltider sammen, inkludert nye innslag med pålegg som jeg blir introdusert for. Det blir turer i nærmiljøet og ellers mye trivelig prat.

ETTERORD

Jon døde uvventa i hjemmet sitt på Hildrum den 04.09.23. Han ble 89,5 år. Han var livsglad og frisk til siste stund. Bortgangen hans kom derfor som et sjokk på oss barna og medførte stor sorg.

Gjennom alle år hadde Jon et oppriktig engasjement for familie- og slektshistorikk. Han hadde også glede av å bringe denne kunnskapen videre, både i skriftlig og muntlig form. Jon hadde regelmessige møter med søskenbarnet sitt, Ole Steinar Strøm, for å skrive ned slektshistorie. Onkelbarnet, Morten, var alltid en ivrig tilhører når Jon fortalte. Han fikk ekstra grundig opplæring om enkeltpersoner i slekta og kunne etterhvert svært mye om disse. Dette temaet ble over mange år et fast innslag i samtalene mellom Jon og Morten og var utvilsomt til gjensidig berikelse.

Jon deltok ivrig i arbeidet med Jons bok. Han fortalte med stort engasjement om både oppveksten på Hildrumgården og opplevelser knyttet til skole - og studietida. Også læreryrket på ulike steder i landet samt fritidsinteressene her, ble beskrevet med innlevelse og glede. Forfatterskapet innen norskfaget var Jon særlig stolt av.

Vi noterte ned det han formidlet og sendte stadig nye utkast til han for gjennomlesning og innspill. Han var svært nøye med å korrigere innhold, skrivefeil og avsnittsinndeling, for å nevne noe. Vi fikk raskt tilbakemelding, og dermed var det bare å rette opp og sende tilbake igjen.

Totalt ble det 11 utkast før Jons bok nå er ferdigstilt. Jon var aktivt med på 7 av disse.

For oss ble denne prosessen både lærerik og interessant. Det har vært bra å kunne jobbe med et slikt "dykk" ned i livet hans. Vi fikk kunnskap om mye vi ikke visste, og med Jons fortellerglede ble det mange hyggelige stunder. Vi fikk også mulighet til å stille spørsmål om temaer vi lurte på.

I løpet av de siste årene Jon levde, trivdes han best hjemme i huset på Hildrum.

Han sa at han var ferdig med å reise og slo seg godt til ro med de daglige rutinene han hadde her. Han satte pris på besøk av både oss barna, Aud, naboer og venner, og ville mer enn gjerne snakke om alt han var opptatt av.

Vissheta om at Jon ikke lenger er på Hildrum er fortsatt både svært trist og uvant å tenke på. Det tar tid å venne seg til denne situasjonen.

En bauta i Hildrumslekta er gått bort.

Vi tar med oss alle gode minner videre!



Oktober, 2024.


Hege, Ragne, Åshild og Jarle